Godt nyttår!

Dagens måne i Nyksund.

Måne over Stø.

Utsikt mot sør, der venter en sol.

Myre havn.

Folk på fjell i midnattstimen.

2020 ble det året jeg ikke hadde forestilt meg; utfordrende på så mange måter for så mange. Pandemien satte mye på vent, men ga meg også en bekreftelse på at vi er priviligerte. Mange mistet hele livsgrunnlaget, mange mistet selve livet. Mennesker er redde og ensomme, og dette er ikke over ennå. Og da året nærmet seg slutten, fikk vi først en tragisk ulykke lokalt, og så kom tragedien på Gjerdrum. Det er vanskelig og vondt å ta inn over seg.

Her har vi hatt sønn/bror i karantene, men heldigvis ble det tur nordover 2. juledag. Vi har hatt julemiddag og andre måltider over video, vi har hatt utendørs bursdagsfeiring midt i mørketida for å kunne ivareta smittevernregler, og vi har fått møtt  flere av "våre". 

Og: vi har hatt et fantastisk julevær. Mørketiden bærer et spesielt lys når været er slik, og fullmånen har gjort sitt for at nettene aldri ble helt mørke.

Nå venter en hverdag, og for noen kommer den med sorg og savn. Likevel vil jeg ønske alle et godt nyttår, og håper at 2021 har mye godt i vente for oss alle. Det trenger enkeltmenneskene og det trenger verden!

God jul!

Når året er på sitt mørkeste, er det godt å vite at sola har "snudd" og et sted i øst gryr det en dag. Her tenner vi lys, lager tradisjonell julemiddag og lar roen senke seg. Juletreet er pyntet og tent, ute lyser Herrnhuter - stjernen (takk, kjære venner lengre sør), og resten av julefeiringen tar vi når sønnen i huset kommer hjem 26. desember (smittekarantene lenger sør i landet,  men heldigvis negativ test😃).

Jeg vil ønske dere alle en riktig god og fredfull jul! Tenn lys, ta vare på dere selv og nyt roen. 

Det er mye rart man gjør!

Sist vår, da Norge stengte ned og alt var usikkert, fikk jeg et anfall av "akutt galskap". Jeg har aldri vært noen "pusler". Det er slikt som enkelte andre i familien har tatt seg av. Vel har jeg lagt puslespill sammen med barn, men som hobby , nei takk!

I mars gikk det opp for meg at jeg kunne risikere å havne på hjemmekontor. Det var et scenario jeg kjente bød meg direkte imot. Men om det skulle bli slik, så måtte jeg sikre meg noe å holde på med. Det er grenser for hvor mye jeg kan strikke, Jeg har bøker i massevis, og kunne selvfølgelig benyttet eventuell ledig tid til å lese. Men det finnes grenser der også.

Så jeg gikk på lokal bokhandel og kjøpte puslespill. 1000 bittesmå brikker som skulle settes sammen til et motiv fra Praha. Kunne jeg ikke reise dit, så skulle jeg i hvert fall pusle byen.

Jeg startet med godt mot. Kort fortalt: dette ble et langt prosjekt. Jeg var heldig og slapp hjemmekontor og jeg har holdt meg frisk. Og: jeg har fått bekreftet et par ting om meg selv: jeg er ingen pusler og jeg er sta. For dette tok sin tid, men jeg ble ferdig.

Og nå har jeg laget en avtale med ei som jobber på bokhandelen her. Neste gang jeg kommer innom og forteller at jeg skal kjøpe et puslespill av denne typen, så skal hun rolig si at det skal jeg ikke, for det er ikke noe for meg. Det er viktig å alliere seg med noen som kan sette grenser når overmotet tar meg!

Ha en flott adventshelg, og tenn lys. Det trenger vi, både enkeltmennesker og verden som helhet.

Lys i nord.

Det går raskt mot mørketid her jeg bor, og nå er dagene korte. Heldigvis har vi hatt en lengre periode med fint vær, noe som hjelper godt på. Uansett, om en uke har vi sagt "farvel og på gjensyn" til sola.

Solbildene er fra slutten av september, oktober og nå i november. Min bror og svigersøster (som også er mine naboer), skaffet seg en valp på senvinteren. Jeg så heldig at jeg av og til kan låne denne flotte turkameraten. Før helga gikk vi en tur opp i dalen her jeg bor - og det ser faktisk ut som om også hunden nyter sola. 

Ha en riktig god novemberuke, ta vare på dere selv og hverandre og tenn lys - det hjelper alltid!

Vinteren har kommet.

Vel, det er vel ikke riktig sant... Men fredag hadde jeg et møte på Andenes. Dit er det 14 mil, og det ble høstens første tur på vinterføre. Snø, is og sørpe i skjønn forening, og så noen områder med noe som kunne minne om bar asfalt... Med forsvarlig "skodd" bil var det greit, det tok bare litt mer tid å forflytte seg.

Så er det dette med assosiasjoner. Jeg er ingen skigåer. Men i august fant jeg følgende skigard i Kabelvåg. Den varer neppe evig, men kan kalles alternativ bruk av redskaper beregnet for vinterbruk. Og på høstens første dag med vintertid - i dag blir det tidlig mørkt her nord - så er det godt med noen sommerminner 😊.

Hamningberg.

Hamningberg er "et kapitel for seg selv" - og veien dit skal få lov til å være noe av det mest vanvittige stykke steinlandskap jeg har kjørt. Det ser næmest ut som jorden har vrengt seg og presset det som fantes av stein opp og ut. Alternativt er det noen som har vært rasende argsint i skapelsesprosessen 😲.

Veien er smal (3,5 meter "bred" om jeg ikke husker feil), og krever utstrakt samarbeid for at alle skal komme trygt frem. Det var mange bilder jeg skulle tatt, men som jeg ikke fant det forsvarlig å stoppe for å ta. Enten var det rasfare, eller så risikerte jeg å bli stående som en trafikkfelle for andre bilister. Men googler du "veien til Hamningberg", så finnes det bilder tatt av "tøffere" fotografer enn meg.

Hamningberg ligger i Båtsfjord kommune. Til kommunesenteret er det ikke så langt i luftlinje, men jeg mener å ha lest at det er 320 kilometer etter veien. Og den landeveien inkluderer både veien til Hamningberg og Båtsfjordfjellet, Førstnevnte er kun åpen på sommeren, sistnevnte stengt rett som det er på vinteren.

Men når det er blikkstille sommerkveld, + 20 grader og sola skinner i nord - da er vinteren langt unna.

Steilneset; et sted til ettertanke.

Minnestedet etter heksebrenningene i Norge ble åpnet i 2011, lenge etter at jeg var i Vardø forrige gang. Denne sommeren ble det anledning til et besøk.

Jeg husker at vi lærte om hekseprosessene på skolen. Spesielt inntrykk på et barn gjorde fortellingen om de som ble kastet i sjøen. Druknet de, så var de ikke hekser. Fløt de, så var de hekser og skulle brennes. Jeg kunne ikke fatte at noen kunne være så urimelig urettferdige! At mennesker skulle være dømt til å dø, uansett...

Som godt voksen går jeg rundt i dette vakre minnesmerket og leser navn, alder, anklager og domsavsigelser på disse "heksene". Det er nesten mørkt og litt kaldt der inne. Kontrasten er stor til den solfylte byen jeg kan se gjennom de små vinduene. Og jeg tenker: hvor kaldt må det ikke ha vært for de menneskene som ble dømt til døden? Dømt til vann, dømt til ild - for å være heks?

Steilneset er et sted til ettertanke... Ennå er det dessverre slik at mennesker forfølges, for tro, opprinnelse, politiske synspunkter, hudfarge, holdninger; for å være menneske.