søndag 10. mars 2024

Vår i Vesterålen!

 


Vi her nord har pr. definisjon ikke vår, vi har snøsmelting! Men etter en vinter som har gitt oss alt fra ekstremvær til lange perioder med godt vær, så dukket plutselig noe som kan karakteriseres som vår opp. Fantastisk! + 8 grader og solskinn er ikke noe som skjer så ofte i første halvdel av mars her hos oss. 

Etter en heftig vinter arbeidsmessig, og mangel på overskudd, så krysser jeg fingrene for at lysten til å ta bilder og dele på blogg, kommer tilbake. Akkurat nå sier jeg bare at det står til liv 😉, jeg er oppegående og  skuldrene er på vei tilbake til der de opprinnelig var tenkt plassert.

Nyt våren, folkens 😊!

søndag 31. desember 2023

Godt nytt år!










På årets siste dag er det på tide å ønske godt nytt år - og takke for det gamle. Jula er den høytiden som kanskje i størst grad forstørrer både det som er godt og det som er vondt. Den kan være veldig fin, men også svært krevende, Jeg vet at jeg har venner som har hatt en høytid i glede, men også i sorg. Noen har vært syke. Noen markerer alene, og har valgt det selv, andre har kjent på savn og kanskje ensomhet.  Og mange er heldige, som meg, og har hatt sine nærmeste rundt seg.

For 2024 ønsker jeg at alle verdens rabiate krigshissere tar til vett, slik at folk kan få fred og trygghet for seg og sine. Det skal mye til for å klare å ta inn over seg alt det vonde som vi vet skjer! God helse, trygghet, fremtidshåp...for oss alle - tenkt om det kunne vært virkeligheten... Jeg, og mange med meg, har svært mye å være takknemlige for!

I min trygge tilværelse gleder jeg meg over at sola har "snudd", det har gått mot lysere tider i drøyt 9 døgn nå. Romjulas tur til Nyksund var i nydelig vintervær og viste med alle tydelighet at selv i mørketida finnes det lys.

Jeg vil ønske dere alle et fantastisk nytt år!


søndag 10. desember 2023

Mer David Černý.


Lettergirl






Unger overalt...

...til og med i takrenna! Og denne vet jeg at jeg har oversett x antall ganger.
Det blir som den hengende mannen fra i fjor sommer, 
samme kunstner, samme område.
Symbolikken her må nesten ses i sammenheng med Vaclavstatuen, byemblemet for Praha og statuen "alle" kjenner, Vaclav den hellige til hest.


Jeg kan ikke hjelpe for det, det er noe med David Černýs kunst som fascinerer meg.Ikke fordi den nødvendigvis er vakker, det vil være å ta hardt i. Kanskje snarere fordi jeg ikke forstår? Fordi jeg oppfatter en kunstner som er kritisk, og som på sin egen måte stiller spørsmål ved både sitt eget fødeland, hjemby og hele tilværelsen. 

Jeg har funnet verk av ham som jeg først senere ble klar over var hans. Blant annet gikk vi forbi et kunstverk som var deler av en tanks malt i fargene til det ukrainske flagget da vi var i Praha i oktober. Det ble ikke fotografert, men jeg tenkte at dette minner da veldig om... Og Lettergirl fant jeg i fjor sommer uten å være klar over at det var hans verk. Det verket er også plassert så høyt at det ikke er mulig å klatre opp for å se om det er merket med kunstnerens navn.

I oktober var jeg på leting etter TV - tårnet i Žižkov, embryo og rytteren på den døde hesten. Ja, du leser riktig... Babyene på TV - tårnet sendte oss ut på en lengre spasertur. Jeg har ikke tidligere vært i det området, men jeg går gjerne tilbake. Hyggelige parker og torg, lite turister og det som så ut til å være et strøk der mennesker lever hverdagslivet sitt. Embryoet har jeg nok passert utallige ganger på mine vandringer i gamlebyen. Men hvem forventer et foster festet til en takrenne? Og rytteren på den døde hesten måtte vi lete etter, den befinner seg inne i et kjøpesenter! Jeg var på rett spor første dagen, men gikk ikke langt nok inn i bygningsmassen. Nå spurte vi om hjelp hos en ansatt i en liten butikk, og han peket ut retningen. Så kan man lure på symbolikken i å ri en død hest...

Nå er det advent og full vinter ute. Dagene i Praha er et fint minne som jeg bærer med meg, både for vennskapet, selskapet og atmosfæren i byen. Det kommer sikkert flere turer 😉...


tirsdag 24. oktober 2023

"...og så blir jo ALDRI Praha feil...!"


Vaclavplassen.

Det dansende huset.




Lennon Wall.
Nikolaikirka på "lillesida".

Mørkets frembrudd, og lysene tennes.





Morgenstund.


Det var ikke bare vi som var ute for å få med oss soloppgangen.
Brotårnet på gamlebysida.
Utsikten nytes.

Detaljer fra Vituskatedralen.
Det lille huset i Zlatá ulička.
Gjensyn med "en gammel kjenning".
Tynkirka på gamlebytorget.
Detalj - byen er full av dem.
Metronomen i Letna Park.
Bytrikken.

Høsten er på vei.
Anbefales!

Ja, det var det jeg sa til min venninne en gang på vårparten. Bakgrunnen var at vi begge fylte 60 år sist januar. Vi møttes som 20 - åringer da vi startet våre studier i Alta. Og vårt vennskap oppsto umiddelbart og har bestått i 40 år. Vi bor godt over 100 mil fra hverandre, så det kan gå lang tid mellom møtene. Men så er det slik at noen mennesker aldri er lenger borte enn "10 minutter på butikken"😊.

Vi har feriert sammen før, og da har vi hatt barna sammen med oss. I år var vi enige om at det var på tide med en venninnetur for å feire 60 år i livet og 40 års vennskap. Vi avtalte raskt at det var en by utenfor Norges grenser vi kunne tenke oss, og at vi skulle reise i høstferien hennes.

Jeg kom med mulige forslag, og så sa jeg til slutt: "...og så blir jo aldri Praha feil". Det tok ikke så mange dagene før tilbakemeldingen kom. Hun hadde ikke besøkt byen tidligere, og hadde hørt mye positivt fra andre. Og jeg har aldri kommet over forelskelsen fra 1991! 32 år etter første besøk drar fremdeles "Alle byers mor" i meg.

Helt i starten av oktober møttes vi på Gardermoen, og så bar det sørover. Vi hadde bestilt et helt enkelt, men meget sentralt hotell. Og jeg hadde vært så avslappet da vi booket at jeg var sikker på at vi skulle bo på andre siden av gata, der jeg bodde i fjor sommer.  Den  unge damen i resepsjonen der så noe undrende på meg, men vi fant raskt ut av misforståelsen.

Vi var heldige med været, dagene var som en fin nordnorsk sommerdag. Og nettene var kjølige, også det velkjent. Og så var det roligere i byen, merkbart færre turister enn midt på sommeren. 

Vi gikk og gikk og gikk. Sentrum er kompakt og oppleves best til fots. Og vi besøkte også områder jeg ikke har besøkt tidligere. Det kom en kveld da status var som følger: over 2 mil og mer enn 30000 skritt, i hovedsak på brostein! Da var vi litt spente hva beina ville "fortelle oss" dagen etter, men det gikk over all forventning. 

Det vil komme minst et innlegg til fra denne turen, for vi var også på "kunstjakt" og fant verk jeg ikke har sett før. Men først og fremst handlet også disse dagene om folkelivet, opplevelsene og stemningen, om å kunne nyte livet fra en fortauskafé, en park eller en hage.

Takk for turen og vennskapet - og husk: Praha blir aldri feil!