172 cm på strømpelesten, 14. juni - noen som klager på sen vår i 2020?
Etter en utfordrende vinter værmessig, snudde fokus i midten av mars, og livet var ikke lenger som jeg kjente det. På jobb var det kontinuitetsplanlegging som sto på planen, og ingenting gikk på rutine lenger. Reise og konsert som jeg hadde gledet meg til, ble avlyst. Avstand og håndvask ble viktigere enn vanlig, og det var hjemme vi skulle være. Det ble ganske "mørkt" og kreativiteten tok pause. Så hjalp det heller ikke på at selv etter 17. mai var frontruta på bilen dekket med snø når jeg skulle på jobb om morgenen. Vi hadde dagslys døgnet rundt og snødekte marker; underlig!
Jeg har vært heldig, frisk i en kommune som så langt vi vet, er smittefri. Helsevesenet er ikke overbelastet, vi lever stort sett som vanlig, men med avstand. Mange har det mye verre.
Så er det ikke til å komme fra at lysten til å reise, melder seg. - Kanskje litt ekstra nå som det er så mange begrensninger. Selvfølgelig respekterer jeg de retningslinjene vi har fått, og så håper jeg at vi etterhvert vender tilbake til noe som ligner noe mer livet som vi kjenner det.
Sist helg kom jeg meg på tur, besøk hos mine i Bodø og Trondheim. Og bare så det er sagt, i tillegg til at det var godt å se dem igjen, så var flott med luftforandring. På Saltfjellet gikk det opp for meg at jeg skal ikke klage på sen vår i Vesterålen. For slik så det ut der 14. juni. Og siden ingen hadde måket vei til inngangen på Polarsikelsenteret, så ble det heller ingen kaffekopp på meg. Tenk, 9 dager til midtsommer - lurer på hvordan det var der oppe midt i mars?
