Det er himmelsk befriende å kunne søke ut og opp, leke med motlys og blitz, henge blikket i horisonten og la tankene fly, finne ut at lykta på berget gir assosiasjoner til en gresk kirke - til tross for at fargen på "kuppelen" blir feil.
Å sitte rett ned på en stein og se sola forsvinne i havet og himmelen farges rød, og egentlig misunne dem som var på havet i båt i en sådan stund.
Skuldrene senkes og batteriene lades - anbefales på det varmeste som medisin mot stress! Nå tror jeg at jeg er klar for høstens krav, og håper på mange slike muligheter for påfyll.
For dere som ikke har mulighet til å se sola gå ned i horisonten - værsågod - her er et lite forsøk på å dele...