Godt nytt år!

På årets siste dag er det på tide å ønske godt nytt år - og takke for det gamle. Jula er den høytiden som kanskje i størst grad forstørrer både det som er godt og det som er vondt. Den kan være veldig fin, men også svært krevende, Jeg vet at jeg har venner som har hatt en høytid i glede, men også i sorg. Noen har vært syke. Noen markerer alene, og har valgt det selv, andre har kjent på savn og kanskje ensomhet.  Og mange er heldige, som meg, og har hatt sine nærmeste rundt seg.

For 2024 ønsker jeg at alle verdens rabiate krigshissere tar til vett, slik at folk kan få fred og trygghet for seg og sine. Det skal mye til for å klare å ta inn over seg alt det vonde som vi vet skjer! God helse, trygghet, fremtidshåp...for oss alle - tenkt om det kunne vært virkeligheten... Jeg, og mange med meg, har svært mye å være takknemlige for!

I min trygge tilværelse gleder jeg meg over at sola har "snudd", det har gått mot lysere tider i drøyt 9 døgn nå. Romjulas tur til Nyksund var i nydelig vintervær og viste med alle tydelighet at selv i mørketida finnes det lys.

Jeg vil ønske dere alle et fantastisk nytt år!

Mer David Černý.

Lettergirl

Unger overalt...

...til og med i takrenna! Og denne vet jeg at jeg har oversett x antall ganger.

Det blir som den hengende mannen fra i fjor sommer, 

samme kunstner, samme område.

Symbolikken her må nesten ses i sammenheng med Vaclavstatuen, byemblemet for Praha og statuen "alle" kjenner, Vaclav den hellige til hest.

Jeg kan ikke hjelpe for det, det er noe med David Černýs kunst som fascinerer meg.Ikke fordi den nødvendigvis er vakker, det vil være å ta hardt i. Kanskje snarere fordi jeg ikke forstår? Fordi jeg oppfatter en kunstner som er kritisk, og som på sin egen måte stiller spørsmål ved både sitt eget fødeland, hjemby og hele tilværelsen. 

Jeg har funnet verk av ham som jeg først senere ble klar over var hans. Blant annet gikk vi forbi et kunstverk som var deler av en tanks malt i fargene til det ukrainske flagget da vi var i Praha i oktober. Det ble ikke fotografert, men jeg tenkte at dette minner da veldig om... Og Lettergirl fant jeg i fjor sommer uten å være klar over at det var hans verk. Det verket er også plassert så høyt at det ikke er mulig å klatre opp for å se om det er merket med kunstnerens navn.

I oktober var jeg på leting etter TV - tårnet i Žižkov, embryo og rytteren på den døde hesten. Ja, du leser riktig... Babyene på TV - tårnet sendte oss ut på en lengre spasertur. Jeg har ikke tidligere vært i det området, men jeg går gjerne tilbake. Hyggelige parker og torg, lite turister og det som så ut til å være et strøk der mennesker lever hverdagslivet sitt. Embryoet har jeg nok passert utallige ganger på mine vandringer i gamlebyen. Men hvem forventer et foster festet til en takrenne? Og rytteren på den døde hesten måtte vi lete etter, den befinner seg inne i et kjøpesenter! Jeg var på rett spor første dagen, men gikk ikke langt nok inn i bygningsmassen. Nå spurte vi om hjelp hos en ansatt i en liten butikk, og han peket ut retningen. Så kan man lure på symbolikken i å ri en død hest...

Nå er det advent og full vinter ute. Dagene i Praha er et fint minne som jeg bærer med meg, både for vennskapet, selskapet og atmosfæren i byen. Det kommer sikkert flere turer 😉...