Sent i november 2014 var jeg på studietur i Stockholm. Turen var en obligatorisk del av studiet Mangfold og mestring ved det som nå heter Nord Universitet. Vi hadde en svært innholdsrik og spennende uke i den svenske hovedstaden.
En kveld var vi og så Utvandrerne ved Dramaten. Etter forestillingen gikk vi ut i en kald, mørk og adventspyntet by. På et hjørne ved teateret la jeg merke til en statue. Det var en dame, og hun hadde områder som var helt blanke. Jeg ville, som så mange før meg, ta på henne. Så jeg gikk bort og la min bare hånd mot magen.
Da oppdaget jeg, til min store forbauselse, at hun var varm. Varm som et menneske. Jeg hadde forventet iskaldt metall, det var tross alt frost ute. Ved hjemkomst måtte jeg undersøke litt. Hvem var denne damen som hadde fått et minnesmerke på et hjørne i Stockholm? Jeg regnet med at hun hadde tilknytning til teateret.
Margaretha Krook het hun. Og da jeg var tilbake i Stockhom for noen uker siden, gikk jeg tilbake til dette hjørnet og "hilste på". I løpet av de 4,5 årene som har gått siden jeg fant henne, så har jeg tenkt en del på hva det er å være forutinntatt. Når forventningene om kulde kolliderer med opplevelsen av varme, og jeg forstår at her har jeg gjort meg opp en mening med bakgrunn i tidligere erfaringer og ikke realiteten.
Så lett det er å forvente på bakgrunn av det man tror...Jeg håper at jeg ikke er slik med mennesker, men at hver især får lov til å bli møtt og respektert for den de er 😊
