torsdag 3. september 2020

Steilneset; et sted til ettertanke.







Minnestedet etter heksebrenningene i Norge ble åpnet i 2011, lenge etter at jeg var i Vardø forrige gang. Denne sommeren ble det anledning til et besøk.

Jeg husker at vi lærte om hekseprosessene på skolen. Spesielt inntrykk på et barn gjorde fortellingen om de som ble kastet i sjøen. Druknet de, så var de ikke hekser. Fløt de, så var de hekser og skulle brennes. Jeg kunne ikke fatte at noen kunne være så urimelig urettferdige! At mennesker skulle være dømt til å dø, uansett...

Som godt voksen går jeg rundt i dette vakre minnesmerket og leser navn, alder, anklager og domsavsigelser på disse "heksene". Det er nesten mørkt og litt kaldt der inne. Kontrasten er stor til den solfylte byen jeg kan se gjennom de små vinduene. Og jeg tenker: hvor kaldt må det ikke ha vært for de menneskene som ble dømt til døden? Dømt til vann, dømt til ild - for å være heks?

Steilneset er et sted til ettertanke... Ennå er det dessverre slik at mennesker forfølges, for tro, opprinnelse, politiske synspunkter, hudfarge, holdninger; for å være menneske.

2 kommentarer:

  1. Uff, ja. Det er til å gråte av. Det er mye ondskap i verden fremdeles, dessverre. Men heksebrenninga var et kapittel for seg selv. Fint med et minnested selv om vi skulle vært historien foruten.

    Fortsatt god helg!

    Klem

    SvarSlett
  2. Helt enig med Bundingen. Jeg husker godt vi leste om dette da jeg var jente, og syntes selvsagt det var helt forferdelig. Og mye ondt skjer også i dag i mange land med blant annet diktatorer.
    Jeg gikk inn på nettet og så at det var hele 91 trolldomsdømte i Finnmark. Jeg var ikke klar over at det var så mange, og jeg visste heller ikke om Steilneset. Det var interessant! Takk for et flott innlegg. Håper på flere. HJ hilser. Vi er glade for det fine været dere har hatt før skikkelig høst kommer.
    Klem fra Tove/fargeneforteller

    SvarSlett