Etter å ha tilbrakt noen trivelige dager hos venner i Sør - Varanger, startet jeg vestover igjen. Ikke helt sikker på hvor jeg skulle legge turen, men da jeg kom til Varangerbotn, var valget tatt. Jeg hadde nemlig regnet meg frem til at det var hele 25 år siden jeg hadde vært i Vardø og Hamningberg.
Så da tok jeg veien østover igjen, denne gangen på nordsiden av Varangerfjorden. Fine veier, flott vær, fantastisk å være på tur. Jeg er en av dem som trives på veien, og jeg har et avslappet forhold til måleenheten "mil". Mil er bare en objektivt beskrivelse av avstand - reise er noe helt annet!
Noe av det jeg synes er herlig ved å reise slik på lykke og fromme, er at det kan dukke opp fantastiske opplevelser som jeg ikke ante ventet. Da jeg kom ut av tunnelen under Bussesundet (Vardøtunnelen), valgte jeg å ta til venstre forbi festningen og videre ut på noe som etterhvert ble en dårlig grusvei. Det var nemlig skiltet mot en skulptur...
Det som dukket opp, var vel verdt strekningen med humpete vei. Drakkar - en nærmest surrealistisk opplevelse! Jeg ante ikke at den fantes, men vet at jeg ikke kommer til å glemme.
