tirsdag 24. oktober 2023

"...og så blir jo ALDRI Praha feil...!"


Vaclavplassen.

Det dansende huset.




Lennon Wall.
Nikolaikirka på "lillesida".

Mørkets frembrudd, og lysene tennes.





Morgenstund.


Det var ikke bare vi som var ute for å få med oss soloppgangen.
Brotårnet på gamlebysida.
Utsikten nytes.

Detaljer fra Vituskatedralen.
Det lille huset i Zlatá ulička.
Gjensyn med "en gammel kjenning".
Tynkirka på gamlebytorget.
Detalj - byen er full av dem.
Metronomen i Letna Park.
Bytrikken.

Høsten er på vei.
Anbefales!

Ja, det var det jeg sa til min venninne en gang på vårparten. Bakgrunnen var at vi begge fylte 60 år sist januar. Vi møttes som 20 - åringer da vi startet våre studier i Alta. Og vårt vennskap oppsto umiddelbart og har bestått i 40 år. Vi bor godt over 100 mil fra hverandre, så det kan gå lang tid mellom møtene. Men så er det slik at noen mennesker aldri er lenger borte enn "10 minutter på butikken"😊.

Vi har feriert sammen før, og da har vi hatt barna sammen med oss. I år var vi enige om at det var på tide med en venninnetur for å feire 60 år i livet og 40 års vennskap. Vi avtalte raskt at det var en by utenfor Norges grenser vi kunne tenke oss, og at vi skulle reise i høstferien hennes.

Jeg kom med mulige forslag, og så sa jeg til slutt: "...og så blir jo aldri Praha feil". Det tok ikke så mange dagene før tilbakemeldingen kom. Hun hadde ikke besøkt byen tidligere, og hadde hørt mye positivt fra andre. Og jeg har aldri kommet over forelskelsen fra 1991! 32 år etter første besøk drar fremdeles "Alle byers mor" i meg.

Helt i starten av oktober møttes vi på Gardermoen, og så bar det sørover. Vi hadde bestilt et helt enkelt, men meget sentralt hotell. Og jeg hadde vært så avslappet da vi booket at jeg var sikker på at vi skulle bo på andre siden av gata, der jeg bodde i fjor sommer.  Den  unge damen i resepsjonen der så noe undrende på meg, men vi fant raskt ut av misforståelsen.

Vi var heldige med været, dagene var som en fin nordnorsk sommerdag. Og nettene var kjølige, også det velkjent. Og så var det roligere i byen, merkbart færre turister enn midt på sommeren. 

Vi gikk og gikk og gikk. Sentrum er kompakt og oppleves best til fots. Og vi besøkte også områder jeg ikke har besøkt tidligere. Det kom en kveld da status var som følger: over 2 mil og mer enn 30000 skritt, i hovedsak på brostein! Da var vi litt spente hva beina ville "fortelle oss" dagen etter, men det gikk over all forventning. 

Det vil komme minst et innlegg til fra denne turen, for vi var også på "kunstjakt" og fant verk jeg ikke har sett før. Men først og fremst handlet også disse dagene om folkelivet, opplevelsene og stemningen, om å kunne nyte livet fra en fortauskafé, en park eller en hage.

Takk for turen og vennskapet - og husk: Praha blir aldri feil!

lørdag 14. oktober 2023

Flere hus...



Selv eternitt varer ikke evig...

"Noen" pyntet den gangen dette var et hjem.






Til salgs! Det ligger en hytte på eiendommen som er i mye bedre stand.


Fjøsveggen er på tur "i kne".





Jeg  har tidligere publisert bilder av og uttrykt min fascinasjon for (og undring over), fraflyttede og tildels falleferdige hus. Alle verdiene, alle historiene - hvorfor og hvor dro menneskene? Var det ikke liv laga lengre? Ga de opp? Flyttet hele slekta eller hadde de "ingen etter seg"? Døde de her? Hvilket liv hadde de da de bodde her?

Sist sommer kjørte jeg fra Andenes oge hjem. Bildene er tatt på Andøya og Hinnøya. I rettferdighetes navn skal det sies at det første bildet er av et hus som noen har tatt vare på, og som jeg tror er i bruk. Av den grunn gikk jeg ikke så nært, jeg vil jo ikke være invaderende.

For første gang fant jeg også en mosegrodd bil. Det kan jeg ikke huske at jeg har sett tidligere. Men den symboliserer jo et liv på eiendommen langt etter 1920. Hvem tenkte at dette var en naturlig plass å forlate en bil? Var den et vrak da den ble forlatt eller har noen knust vinduene i ettertid?

Det var også en mosegrodd postkasse ved veien. Det sto 2 navn på den - en kvinne og en mann har mottatt post der. Det bildet tok jeg ikke, det ble for nært...