torsdag 24. desember 2020

God jul!




Når året er på sitt mørkeste, er det godt å vite at sola har "snudd" og et sted i øst gryr det en dag. Her tenner vi lys, lager tradisjonell julemiddag og lar roen senke seg. Juletreet er pyntet og tent, ute lyser Herrnhuter - stjernen (takk, kjære venner lengre sør), og resten av julefeiringen tar vi når sønnen i huset kommer hjem 26. desember (smittekarantene lenger sør i landet,  men heldigvis negativ test😃).

Jeg vil ønske dere alle en riktig god og fredfull jul! Tenn lys, ta vare på dere selv og nyt roen. 


lørdag 5. desember 2020

Det er mye rart man gjør!




Sist vår, da Norge stengte ned og alt var usikkert, fikk jeg et anfall av "akutt galskap". Jeg har aldri vært noen "pusler". Det er slikt som enkelte andre i familien har tatt seg av. Vel har jeg lagt puslespill sammen med barn, men som hobby , nei takk!

I mars gikk det opp for meg at jeg kunne risikere å havne på hjemmekontor. Det var et scenario jeg kjente bød meg direkte imot. Men om det skulle bli slik, så måtte jeg sikre meg noe å holde på med. Det er grenser for hvor mye jeg kan strikke, Jeg har bøker i massevis, og kunne selvfølgelig benyttet eventuell ledig tid til å lese. Men det finnes grenser der også.

Så jeg gikk på lokal bokhandel og kjøpte puslespill. 1000 bittesmå brikker som skulle settes sammen til et motiv fra Praha. Kunne jeg ikke reise dit, så skulle jeg i hvert fall pusle byen.

Jeg startet med godt mot. Kort fortalt: dette ble et langt prosjekt. Jeg var heldig og slapp hjemmekontor og jeg har holdt meg frisk. Og: jeg har fått bekreftet et par ting om meg selv: jeg er ingen pusler og jeg er sta. For dette tok sin tid, men jeg ble ferdig.

Og nå har jeg laget en avtale med ei som jobber på bokhandelen her. Neste gang jeg kommer innom og forteller at jeg skal kjøpe et puslespill av denne typen, så skal hun rolig si at det skal jeg ikke, for det er ikke noe for meg. Det er viktig å alliere seg med noen som kan sette grenser når overmotet tar meg!

Ha en flott adventshelg, og tenn lys. Det trenger vi, både enkeltmennesker og verden som helhet.

søndag 15. november 2020

Lys i nord.








Det går raskt mot mørketid her jeg bor, og nå er dagene korte. Heldigvis har vi hatt en lengre periode med fint vær, noe som hjelper godt på. Uansett, om en uke har vi sagt "farvel og på gjensyn" til sola.

Solbildene er fra slutten av september, oktober og nå i november. Min bror og svigersøster (som også er mine naboer), skaffet seg en valp på senvinteren. Jeg så heldig at jeg av og til kan låne denne flotte turkameraten. Før helga gikk vi en tur opp i dalen her jeg bor - og det ser faktisk ut som om også hunden nyter sola. 

Ha en riktig god novemberuke, ta vare på dere selv og hverandre og tenn lys - det hjelper alltid!


søndag 25. oktober 2020

Vinteren har kommet.



Vel, det er vel ikke riktig sant... Men fredag hadde jeg et møte på Andenes. Dit er det 14 mil, og det ble høstens første tur på vinterføre. Snø, is og sørpe i skjønn forening, og så noen områder med noe som kunne minne om bar asfalt... Med forsvarlig "skodd" bil var det greit, det tok bare litt mer tid å forflytte seg.

Så er det dette med assosiasjoner. Jeg er ingen skigåer. Men i august fant jeg følgende skigard i Kabelvåg. Den varer neppe evig, men kan kalles alternativ bruk av redskaper beregnet for vinterbruk. Og på høstens første dag med vintertid - i dag blir det tidlig mørkt her nord - så er det godt med noen sommerminner 😊.

fredag 18. september 2020

Hamningberg.


























Hamningberg er "et kapitel for seg selv" - og veien dit skal få lov til å være noe av det mest vanvittige stykke steinlandskap jeg har kjørt. Det ser næmest ut som jorden har vrengt seg og presset det som fantes av stein opp og ut. Alternativt er det noen som har vært rasende argsint i skapelsesprosessen 😲.

Veien er smal (3,5 meter "bred" om jeg ikke husker feil), og krever utstrakt samarbeid for at alle skal komme trygt frem. Det var mange bilder jeg skulle tatt, men som jeg ikke fant det forsvarlig å stoppe for å ta. Enten var det rasfare, eller så risikerte jeg å bli stående som en trafikkfelle for andre bilister. Men googler du "veien til Hamningberg", så finnes det bilder tatt av "tøffere" fotografer enn meg.

Hamningberg ligger i Båtsfjord kommune. Til kommunesenteret er det ikke så langt i luftlinje, men jeg mener å ha lest at det er 320 kilometer etter veien. Og den landeveien inkluderer både veien til Hamningberg og Båtsfjordfjellet, Førstnevnte er kun åpen på sommeren, sistnevnte stengt rett som det er på vinteren.

Men når det er blikkstille sommerkveld, + 20 grader og sola skinner i nord - da er vinteren langt unna.

torsdag 3. september 2020

Steilneset; et sted til ettertanke.







Minnestedet etter heksebrenningene i Norge ble åpnet i 2011, lenge etter at jeg var i Vardø forrige gang. Denne sommeren ble det anledning til et besøk.

Jeg husker at vi lærte om hekseprosessene på skolen. Spesielt inntrykk på et barn gjorde fortellingen om de som ble kastet i sjøen. Druknet de, så var de ikke hekser. Fløt de, så var de hekser og skulle brennes. Jeg kunne ikke fatte at noen kunne være så urimelig urettferdige! At mennesker skulle være dømt til å dø, uansett...

Som godt voksen går jeg rundt i dette vakre minnesmerket og leser navn, alder, anklager og domsavsigelser på disse "heksene". Det er nesten mørkt og litt kaldt der inne. Kontrasten er stor til den solfylte byen jeg kan se gjennom de små vinduene. Og jeg tenker: hvor kaldt må det ikke ha vært for de menneskene som ble dømt til døden? Dømt til vann, dømt til ild - for å være heks?

Steilneset er et sted til ettertanke... Ennå er det dessverre slik at mennesker forfølges, for tro, opprinnelse, politiske synspunkter, hudfarge, holdninger; for å være menneske.

mandag 24. august 2020

Drakkar.







 

Etter å ha tilbrakt noen  trivelige dager hos venner i Sør - Varanger, startet jeg vestover igjen. Ikke helt sikker på hvor jeg skulle legge turen, men da jeg kom til Varangerbotn, var valget tatt. Jeg hadde nemlig regnet meg frem til at det var hele 25 år siden jeg hadde vært i Vardø og Hamningberg. 

Så da tok jeg veien østover igjen, denne gangen på nordsiden av Varangerfjorden. Fine veier, flott vær, fantastisk å være på tur. Jeg er en av dem som trives på veien, og jeg har et avslappet forhold til måleenheten "mil". Mil er bare en objektivt beskrivelse av avstand - reise er noe helt annet!

Noe av det jeg synes er herlig ved å reise slik på lykke og fromme, er at det kan dukke opp fantastiske opplevelser som jeg ikke ante ventet. Da jeg kom ut av tunnelen under Bussesundet (Vardøtunnelen), valgte jeg å ta til venstre forbi festningen og videre ut på noe som etterhvert ble en dårlig grusvei. Det var nemlig skiltet mot en skulptur...

Det som dukket opp, var vel verdt strekningen med humpete vei. Drakkar - en nærmest surrealistisk opplevelse! Jeg ante ikke at den fantes, men vet at jeg ikke kommer til å glemme.