Ut på tur...

 Utsikt mot Andøya.

 

Anda fyr.

 Stø.

 Tiriltunge hører Vesterålsommeren til.

 Pust i (nedover-)bakken.

 "Titt - tei"

Den var nok bra klar over at vi gikk forbi.

 Krykkja med unger i reiret.

Ikke mye barnesikring her, nei.

Egentlig skulle vi gå en tur til Gisløyskaga, en lett tur i flatt terreng, Men da vi kjørte nordover på øya kom ideen om heller å gå litt i høyden, opp mot en radar som ligger på Stø. Det er asfaltert vei opp, noe stigning, men greit å gå.

Oppi lia kom vi til tunnelen, og den var selvfølgelig stengt. Vurderingen ble enkel: samme vei tilbake eller finne en sti ned til Stø? Vi valgte det siste. Underveis traff vi flere spreke mennesker med sekk på ryggen. Til tross for lett regn, så var alle riktig så blide og fornøyde. Vi hilste høflig "hei" og fikk "hei" tilbake. Og så skravlet vi, som nordlendinger flest, videre. Vi fikk mange brede smil, men få svar... Og først etterpå gikk det opp for oss at de fleste som var i fjellet denne dagen, ikke hadde norsk eller et annet skandinavisk språk som morsmål 😊. De skjønte mest sannsynlig lite eller ingenting av det vi sa. Men blide, det var de 😊. Og de har funnet Vesterålen, Lofotens lillesøster - like vakker, mindre kjent og mye roligere på sommeren. 

Forutinntatt?

Sent i november 2014 var jeg på studietur i Stockholm. Turen var en obligatorisk del av studiet Mangfold og mestring ved det som nå heter Nord Universitet. Vi hadde en svært innholdsrik og spennende uke i den svenske hovedstaden. 

En kveld var vi og så Utvandrerne ved Dramaten. Etter forestillingen gikk vi ut i en kald, mørk og adventspyntet by. På et hjørne ved teateret la jeg merke til en statue. Det var en dame, og hun hadde områder som var helt blanke. Jeg ville, som så mange før meg, ta på henne. Så jeg gikk bort og la min bare hånd mot magen.

Da  oppdaget jeg, til min store forbauselse, at hun var varm. Varm som et menneske. Jeg hadde forventet iskaldt metall, det var tross alt frost ute.  Ved hjemkomst måtte jeg undersøke litt. Hvem var denne damen som hadde fått et minnesmerke på et hjørne i Stockholm? Jeg regnet med at hun hadde tilknytning til teateret.

Margaretha Krook het hun. Og da jeg var tilbake i Stockhom for noen uker siden, gikk jeg tilbake til dette hjørnet og "hilste på". I løpet av de 4,5 årene som har gått siden jeg fant henne, så har jeg tenkt en del på hva det er å være forutinntatt. Når forventningene om kulde kolliderer med opplevelsen av varme, og jeg forstår at her har jeg gjort meg opp en mening med bakgrunn i tidligere erfaringer og ikke realiteten.

Så lett det er å forvente på bakgrunn av det man tror...Jeg håper at jeg ikke er slik med mennesker, men at hver især får lov til å bli møtt og respektert for den de er 😊

Järnpojke..

Dette lille monumentet var helt ukjent for meg. Så har jeg heldigvis en god kollega som hadde lest om Stockholms minste, offentlige monument. En liten gutt som ser mot månen (eller Gud). Hun visste også at han skulle være i nærheten av en kirke.

Internett og Gatelangs Stockholm , og så la vi ut på leting. Og bak Den finske kirken i Stockholm sitter han, 15 centimeter lav, blankpolert på hodet av menneskehender og helt nydelig. Han vekker visst også empati, for det deles både penger og godiser. Det viser seg også at han kles på når det blir kaldt, så det er tydeligvis flere som bryr seg om ham.

Ta gjerne en skattejakt i Gamla Stan, gull som dette finnes 💚.

Strålende Stockholm.

Stockholm er en VAKKER by. Og studietur i kombinasjon med langhelg er ikke å forakte. Det er rett og slett godt med noen vårdager lenger sør i Skandinavia. For oss nordboere var det nesten som sommerdager å regne, og vi fant fort ut at solkrem kunne være lurt.

Vi har gått, byen oppleves best slik. Og når det kommer til byer og meg, så er det de eldste bydelene som oppsøkes først. Gamla Stan minner meg om Nord - Italia i fargene. Og alle de trange gatene er fulle av vakre detaljer (og turister 😊...lurer på om ikke de fastboende blir passe lei av og til)?

Det ble en opplevelsesrik helg, flere bilder kommer. Selv om jeg trives her i nord og setter pris på naturen og menneskene jeg har rundt meg, så kjenner jeg at det også er deilig med byluft, uteservering, vakker arkitektur og anonymiteten mylderet av mennesker gir. 

!???????!! 19

En søndag i mai, over tregrensa, ser jeg først et flagg. Vel var det helga rett etter 17. mai, men her??? Undringen blir ikke mindre av at det ligger en stabel med tynne bjørkstammer rett ved siden av. Veden skal riktignok varme flere ganger, men hensikten med å hugge ved og stable den der oppe skjønner jeg lite av. Det finnes da brensel rett utenfor husveggene...Så: hvorfor vandre gjennom x antall høydemeter med skog, hugge ved - for så å bære den oppover???

Barnelærdom.

 "Dere unger skal bare glemme at det er et fjell mellom skredet og dalbotn - der er ikke gående for folk!"

Det forsto vi, og da lot vi som regel være.

 "Går dere dere bort, gå unnabakke. Folk bor ved havet."

Kjekt å vite, men aldri nødvendig - vi fant frem.

 "Det er værhardt der bjørka vokser vannrett".

Jotakk, erfart og lært.

"Trill ikke stein ned i dalen, der kan det være både folk og dyr"

Vel, akkurat den var det vel verre å overholde...det var jo så artig.

Men heldigvis gikk det bra...

Jeg tenkte på det, sist jeg gikk på fjellet rett "bak" huset her - de ordene vi fikk til formaning da vi som barn gikk i skog og fjell. Og, ja: min generasjon fikk lov til å gå alene, dog med noen visdomsord på veien. I tillegg var det jo formaninger om bruk av fyrstikker og kniv, samt  ferdsel ved islagte vann, elveoser og dets like. 

Og da vi ble eldre og gikk lenger, lød det: "husk - det er enkelt å komme seg opp, verre å komme seg ned. Går du deg fast, gå opp. Hopp aldri ned til neste berghylle - blir du stående der klarer du ikke å hoppe opp igjen!"

Enkel livsvisdom, nyttig i hverdagen og egentlig en grunnskolering i konsekvenstenking!

En grytidlig morgen stod den der...

Det har vært en travel vinter, En plass i all travelheten forsvant initiativet og kreativiteten - jeg må ha luft for å se og syn for å fotografere. I tillegg hjelper det selvfølgelig med lys😊. 

Jeg er pinlig klar over at siste innlegg på denne bloggen er med nordlysbilder, og nå er det bare dager til midnattsolen er her. Det er ikke det at jeg ikke har vært ute eller tatt bilder, men det har blitt flere turer enn bilder.

Så, en grytidlig morgen i uka som gikk, kom jeg på jobb. Klokka var vel ikke mer enn 6. Kontoret ligger på bakkeplan. Jeg er glad i det som vokser, men har stille erkjent at kaktuser er det som klarer seg best også når jeg er på ferie. Så derfor har jeg en del av dem i vinduskarmen. De står der, klarer solskinn og nøyer seg med en skvett vann i ny og ne.

Jeg så det med en gang - den lille, unseelige kaktusen, 7 - 8 cm høy, blomstret! Fantastisk vakre, hvite blomster med en utrolig detaljrikdom. Helt nydelige, rett og slett! Og jeg kjente gleden og lysten til å fotografere og dele. Det bar rett i bilen for å hente kamera, og heldigvis for det. Dagen etter hadde jeg et møte i nabokommunen, og da jeg var tilbake på jobb, var blomstene borte... 

Men jeg har vært på tur med kamera etter at "blikket våknet", bilder kommer 🙂...