"Dere unger skal bare glemme at det er et fjell mellom skredet og dalbotn - der er ikke gående for folk!"
Det forsto vi, og da lot vi som regel være.
"Går dere dere bort, gå unnabakke. Folk bor ved havet."
Kjekt å vite, men aldri nødvendig - vi fant frem.
"Det er værhardt der bjørka vokser vannrett".
Jotakk, erfart og lært.
"Trill ikke stein ned i dalen, der kan det være både folk og dyr"
Vel, akkurat den var det vel verre å overholde...det var jo så artig.
Men heldigvis gikk det bra...
Jeg tenkte på det, sist jeg gikk på fjellet rett "bak" huset her - de ordene vi fikk til formaning da vi som barn gikk i skog og fjell. Og, ja: min generasjon fikk lov til å gå alene, dog med noen visdomsord på veien. I tillegg var det jo formaninger om bruk av fyrstikker og kniv, samt ferdsel ved islagte vann, elveoser og dets like.
Og da vi ble eldre og gikk lenger, lød det: "husk - det er enkelt å komme seg opp, verre å komme seg ned. Går du deg fast, gå opp. Hopp aldri ned til neste berghylle - blir du stående der klarer du ikke å hoppe opp igjen!"
Enkel livsvisdom, nyttig i hverdagen og egentlig en grunnskolering i konsekvenstenking!
Tenk hvor kloke de var før! Men i dag vet jo barn og ungdom lite om naturen. De går med nesa i mobilen hvor de enn går, og med knotter i ørene. De går glipp av så usigelig mye! Hvordan skal vi få rettet på dette?
SvarSlettHerlige bilder - tusen takk. Gleder meg til å se denne naturen med egne øyne!
Hilsen fra Tove/fargeneforteller
Hei igjen! godt å se at det ikke bare er meg som har vært "veldig fraværende" her inne....
SvarSlettJa dette med barnelærdom har vært viktig for oss alle, og er det fortsatt. Det ser nok ut som ungene nå i dag ikke hører hva vi voksne sier, - men det gjør de! Det viser seg det...
Det er så artig når en ser at den yngre generasjonen blir glad i naturen, og begynner å ta seg turer. Ene barnebarnet mitt og samboeren hadde overnattet ved et fjellvann sist uke, i et nydelig vær, i sovepose under bar himmel, og syntes det var hærlig! (Myggen har ikke kommet enda...)
Ååå så koselig med den lille kaktusen som blomstret. Jeg delte en kaktus som begynte å bli så stor, og såg ut som to kaktuser, her for ei stund siden, .... men jeg aner ikke hva som har skjedd, for nå er de begge død...
Livets gang! hehe...
En liten hilsen fra meg!
Vi kan ikke sammenligne før i tida og nå. Verden har ikke stått stille, og der meste forandrer seg. Til det bedre? Det er ikke godt å vite.
SvarSlettGod mandagskveld fra Ingunn