Min farmor lærte meg...

- å brenne mandler. Siden da har brente mandler alltid hørt julen til.

Egentlig er prosessen nesten for risikosport å regne, iallefall når det kommer til kjøkkenaktiviteter uten kjemikalier involvert.

Like deler vann, sukker og mandler has i en gryte/kjele. Settes på svak varme og kokes til vannet er brunt og nesten kokt inn. Så tas kjelen av varmen, frem med tresleiva og rør til det hele er tørt. Dette er tungt arbeid og tar sin tid. Mer enn en advent har jeg hatt ordentlige vannblemmer etter denne røringa. Der lønner seg heller ikke å lage for store porsjoner, da skal det mye til for å klare å røre det hele tørt. 4 desiliter av hvert kan være passende.

Før neste trinn i prosessen er det lurt å ordne seg med noen stekeplater med bakepapir på, slik at det finnes en plass å legge det ferdige produktet. For nå skal varmen på igjen, og så skal det fortsatt røres mens sukkeret smelter og blir blank, mørkebrunt og som en sukkersaus som mandlene putrer i. Det hele er rykende varmt, så pass på to- og firbeinte små venner som måtte befinne seg i nærheten.

Har jeg fremdeles ikke brent meg, så skjer det definitivt på dette stadiet! For nå skal mandlene ut av gryta og legges utover platene. Kjekt hvis jeg klarer å spre dem såpass at de blir i "spisende størrelse" etterpå. De skal kjøles ned, og etterpå oppbevares i tett boks.

Nå er julens knallharde, søte, velsmakende mandler i boks og på vei til sikker laring frem til jul.