lørdag 21. august 2010

Så var dagen kommet.



Eldstebarnet flytter hjemmefra. Ikke skal hun så langt; jeg når henne på 40 minutter når jeg kjører lovlig. Ikke er hun av de mest "pirrevirre" heller, sannheten er at hun er en stødig 16 - åring. Hun har godt med familie i nærområdet, og har alle forutsetninger for å klare seg fint. Hjem til helgene vil hun også komme, iallefall nå i starten.


Men: det er rart å pakke bilen full av stort og smått som hybeltilværelsen krever. Og når hun er klar på at det er transport og proviantering hun trenger hjelp til, å komme i orden skal hun klare aldeles utmerket på egenhånd, ja, da er det bare å kjøre hjemover igjen. Misforstå meg rett, det er godt å ha oppdratt en selvstendig datter. På mange måter har jo det vært et av målene underveis.


Et ordtak sier at det er 2 ting vi skal gi våre barn: RØTTER OG VINGER. Nå foldes vingene ut. Røttene vet jeg er der. Så da er vel alt rett fatt..

2 kommentarer:

  1. Lykke til! Det ernå rart da, at de har blitt så store. Men man må jo bare innse fakta.

    SvarSlett
  2. Tenk at du/dere er kommet til det punktet at noen flytter heimanfra :) Jeg har sikkert fortalt om mine erfaringer (reaksjoner) da gutan flytta. Trøsta er at man kommer gjennom det også, og etter hvert er det godt å få mer tid til seg sjøl.

    Jeg husker godt da jeg flytta på hybel, og det gjør nok du også. Det var mye spenning og forventning i lufta. Godt utvikla røtter hadde jeg, takk og pris. Vingene skal jeg ikke uttale meg om ...

    SvarSlett