Eldstebarnet flytter hjemmefra. Ikke skal hun så langt; jeg når henne på 40 minutter når jeg kjører lovlig. Ikke er hun av de mest "pirrevirre" heller, sannheten er at hun er en stødig 16 - åring. Hun har godt med familie i nærområdet, og har alle forutsetninger for å klare seg fint. Hjem til helgene vil hun også komme, iallefall nå i starten.
Men: det er rart å pakke bilen full av stort og smått som hybeltilværelsen krever. Og når hun er klar på at det er transport og proviantering hun trenger hjelp til, å komme i orden skal hun klare aldeles utmerket på egenhånd, ja, da er det bare å kjøre hjemover igjen. Misforstå meg rett, det er godt å ha oppdratt en selvstendig datter. På mange måter har jo det vært et av målene underveis.
Et ordtak sier at det er 2 ting vi skal gi våre barn: RØTTER OG VINGER. Nå foldes vingene ut. Røttene vet jeg er der. Så da er vel alt rett fatt..
Lykke til! Det ernå rart da, at de har blitt så store. Men man må jo bare innse fakta.
SvarSlettTenk at du/dere er kommet til det punktet at noen flytter heimanfra :) Jeg har sikkert fortalt om mine erfaringer (reaksjoner) da gutan flytta. Trøsta er at man kommer gjennom det også, og etter hvert er det godt å få mer tid til seg sjøl.
SvarSlettJeg husker godt da jeg flytta på hybel, og det gjør nok du også. Det var mye spenning og forventning i lufta. Godt utvikla røtter hadde jeg, takk og pris. Vingene skal jeg ikke uttale meg om ...