Trekkfullt på mark!

I går morges våkna jeg, lettere i ørska, og tenke: "Svarte! Det er alt for tidlig i dag også!" Så jeg holdt øynene lukket, konsentrerte meg om å finne roen og nøt varmen under dyna. Enn så lenge - for med et brak gikk det opp for meg at det snødde faktisk inn i senga mi. Slik blir det når jeg klistrer senga inntil veggen under vinduet, lar vinduet være åpent og sover bedre enn gjennomsnittet, slik at jeg ikke våkner av at det er nord - norsk vinter av den gode, gamle sorten ute.

Opp i et vanvidd, rist snøen av dyna, bruk hendene til å måke ut den snøen som ligger i vinduskarmen, og konstatere at joda, det trengs skift av sengetøy. Og ja, det ble tidlig i går også, og NÅ lengter jeg etter sommeren!

Ikke mye jevnt fordelt...

I min stue befinner det seg - blant mye annet - en julestjerne fra 2009 og en julestjerne fra 2010. Her om dagen tok jeg en nøye kikk på disse 2 plantene (eller restene av de to plantene, for å si som sant er!)

Det er med dem som med mye annet her i verden; det er mye som ikke er jevnt fordelt... Men egenart har de, og ikke om jeg kaster dem ut. For så lenge det er liv, er det håp. Så tenkte jeg videre: hva om jeg hadde hatt muligheten til å sette dem sammen til en plante, ville jeg gjort det? Tror ikke det, til tross for at jeg da kunne hatt en "perfekt" julestjerne. Kanskje skal jeg plante dem sammen i ei større potte, og fryde meg over at de supplerer hverandre?

Som det varmer!

Et litt uventet jobbskifte, med masse utfordringer som jeg ikke klarte å si nei til. Etter mange år i samme sektor, riktignok med noen skifter i tjenestested, kom det er mulighet som jeg kjente at jeg ville gripe. Litt skal jeg våge i livet mitt...

Da varmer det med hilsen fra den arbeidsplassen jeg forlater. En gjeng som jeg vet vil klare brasene, og som sporty stiller opp for meg og hverandre. Og midt i det hele, ei lita trollkjerring som jeg har fått klar beskjed om bærer mitt navn. Kanskje et aldri så lite hint?

Endelig!

Egentlig er ord overflødige. Etter 2 måneders fravær titta endelig sola frem. De første strålene minnet oss om at nå "går det rette veien". Deilig!

Og aldri er snøen så hvit, himmelen så blå og solstrålene så gule som i dette øyeblikket...

Kan du også se det?

Snufsete, småfeber, hoste og kråkestemme, med andre ord: ikke verdens beste dag for meg. Men så: hva ser jeg? Kan du også se det?

Mens vi venter på lyset.

Det er ikke til å komme bort ifra; når jula er pakket vekk og alle ekstralysene fjernet, DA kommer lengselen etter sola. Bare et lite glimt mellom fjellene i sør, det er nesten slik at vi kan kjenne den varme.

Fremdeles er det noen dager til den viser seg her hos oss. Selv om vi merker at dagene er blitt litt lengre, så er sol - dagen spesiell. På jobb har vi solfest, med gule boller og gul saft med appelsinskiver på glasset! Neste merkedag er når sola skinner hjemme her når jeg drar på jobb kl. 0700. Da er vi kommet litt ut i mars og mørketida er definitivt over.

Så skal det i rettferdighetens navn sies at månen (med solas hjelp) har gjort sitt for å lyse opp denne mørke vinteren! Selv om den mye omtalte måneformørkelsen forsvant bak skyene, og den minst like omtalte solformørkelsen bare var å glemme for oss her nord (selv om vi hadde ypperlige værforhold!) - så er jeg mer enn takknemlig for det fantastiske lyset vi faktisk har!

Julepynt med sjarm.

Nå, når nyåret er kommet og det er like før all julepynt havner i esker og opp på kvisten igjen- så tenkte jeg at jeg skulle dele litt av det som vekker minner her hos oss.

Jeg liker det som ikke nødvendigvis er "helt A4" - så "spritnese - engelen" har fulgt meg helt siden jeg handlet min første julepynt da jeg var nesten 19 år. De fleste engler i handelen har jo lyse lokker og perfekt hud, mens denne har brunt "rettned" hår, fregner og spritnese, og er helt bedårende!

Høyt i kurs stiller også nøtte - englene som en nevø av meg laget for noen år siden. En valnøtt, en hasselnøtt, en sløyfe og fingerferdighet - de hører hjemme på treet. Jeg blir i godt humør av dem!

Julepynt som mine barn laget da de var små, kommer også frem hver jul og finner sine plasser. Så kan mor i huset gruble litt på hvor årene ble av, og se for seg disse små hendene som slet med å lage julepynt og julegaver. Nå har begge de unge vokst mor godt over hodet ;-)

Og så til sist, svibler i hopetall! Jeg treffer aldri helt med blomstringa, så det er sjelden denne julelukta er i huset vårt på julaften. Men kom igjen til nyttår! Da nyter jeg duften, priser meg lykkelig over at ingen av oss er allergisk og tenker at til neste jul, ja, DA skal jeg kjøpe og pynte dem litt tidligere!