Sherpatrappa på Stovner.

Så sant som det er sagt!

Liastua.

Byggeprosessen er vel dokumentert.

Nå er vi kommet litt lenger opp i trappa.

Noe fra de gamle hoppbakkene har fått være igjen.

Utsikt mot sentrum. Man må ikke langt for å finne tilnærmet urørt natur.

Kjerringfred og gubbero - 2 ulike steder. På nordnorsk heter det vel "ørefred"!??

Kongeveien - her hang det en klokke som det skulle ringes i. Veien er smal, og kom man med hest og vogn, så var det kun plass til en av gangen. Dessverre var klokka borte. Jeg håper på vedlikehold og ikke hærverk.

Skrift i stein.

Måtte vi ALDRI mer få bruk for slikt! Og måtte resten av verdens befolkning også slippe!

Ro.

Ja, Oslo er en grønn by!

Snublerot?

Stovner er en bydel i Groruddalen, lengst øst i vår hovedstad. Og det er dessverre slik at nyhetsoppslagene derfra ofte har negative vinklinger. Men bydelen er så mye mer! Den har et stor mangfold og grenser blant annet mot Østmarka. Så naturen er kloss på og byr på flotte opplevelser.

Min farfar sa (som godt voksen mann), etter å ha besøkt 2 av sine barn som bodde på hver sin side av Oslo, at "Oslo er en grønn by". Det måtte vi vite! Sentrum har mange grønne områder, og marka er tett på når man kommer seg ut av det omtalte sentrum, så grønt er det overalt.

Så skal jeg være ærlig og innrømme at jeg ikke har tenkt at sherpatrapp er noe som finnes i Oslo. Jeg har sett for meg slike i stupbratte fjellsider, eksempelvis Reinebringen, som jeg har gått. Men på Stovner finnes trappa opp Liabratten,  bygget av sherpaer, og det ble starten på en flott tur fra Liastua og opp i marka. Den går opp der Liabakkene tidligere lå.

Det ble er flott tur i lett terreng. Underveis traff vi også en ung mann som skulle gå pilgrimsleden til Trondheim. Og i tillegg til flott natur, så finnes det også krigshistorie i skogene der. Tankevekkende uansett, og med dagens verdensbilde, dessverre også høyaktuelt. Måtte verdens gale ledere ta til vett, slik at freden kan komme til alle dem som så sårt trenger det.

Takk for turen, Tove!

Takk!

Norges første nasjonalpark.

En av gravhaugene.

Heimdall. For et arbeid!

Inngang til  området rundt Gildehallen.

Gildehallen.

Denne varianten av byggeskikk for gjerder hadde ikke jeg sett før.

Porten inn til området rundt Gildehallen.

Vikingsenteret.

...og lange steingjerder på området.

Jeg undret meg litt over at det er tillat å gå på gravhaugene. Stiene opp viser med all tydelighet at det er vanlig, og da gikk også vi opp på en av dem.

Runestein.

Vakre Borre kirke.

Det er mange år siden vi først møttes i "Blogglandia", og siden den gang har vi møttes både her nord og lengre sør. Midt i juni tok jeg med glede imot en invitasjon og benyttet anledningen til en ferieuke sørpå. Med utgangspunkt i Oslo som jeg kjenner relativt godt (til nordlending å være), fikk jeg med god guiding og fantastisk gjestfrihet sett deler av Norge som jeg ikke har besøkt tidligere.

Vi satte av en dag til å besøke det nye Nasjonalmuseet. Det hadde ingen av oss besøkt tidligere. Jeg tok ingen bilder inne der, men tro meg: et besøk anbefales! Jeg skal ved neste anledning sette av mer tid til å utforske det museet, for det var hele etasjer vi ikke var innom. Man skal jo klare å ta imot alt det interessante og vakre man ser...

Interessant og vakkert er det også i Borre i Vestfold. Å rusle rundt i disse fantastiske omgivelsene som rommer så mye av Norges historie med gravhauger fra vikingtiden, Gildehall og vikingsenter. Borre nasjonalpark var Norges første nasjonalpark, åpnet av Kong Haakon i 1932. Det visste jeg ikke før vårt besøk i juni. Det er når jeg ser gjennom bildene, leser og undersøker mer, at slik kunnskap fester seg i hukommelsen.

For meg, som har tilbrakt det meste av livet langt nord i Norge, så er det også spennende med variasjonene i klima og vegetasjon. Det er mye som vokser og trives sørpå, som vi her nord bare kan glemme. Bare størrelsen på trærne er til å bli imponert over 😉!

Det vil komme flere innlegg fra denne turen, for det var en uke full av inntrykk og opplevelser. Takk, Tove!