Idyll.

Sånn cirka midt i Norge, hvis vi tenker nord - sør retning, ligger Mosjøen. Byen er Nordlands nest eldste, med bysstatus fra 1875, og har i underkant av 10000 innbyggere. Og så har Mosjøen Sjøgata, en vakker idyll!

Sjøgata er Nord - Norges lengste, bevarte, sammenhengende trehusbebyggelse. Å rusle her er som å bli hensatt til en annen tid. Det er nesten slik at den bilen som dukker opp på bildet, er feilplassert; den hører ikke til i disse omgivelsene...

Blikket åpnes og skuldrene senkes mens jeg går. Kamera brukes flittig. Og "høflighetshjernen min" tenker: "Husk, det bor folk her! Det er grenser for hvor nært du kan gå!" Jeg har bl.a. en svakhet for vinduer, og perspektiver og refleksjoner som disse kan gi. Men: jeg klasker ikke linsa rett på stuevinduene til menneskene som bor midt i idyllen. OK; jeg skal innrømme at jeg var frista!

PS: etter å ha sett dette innlegget publisert, ser jeg at det ble en "noe alternativ plassering" av tekst og bilder her (les: det ble "søkkanes rotåt!!!). Her må det noe litt mere forskningsarbeid til for at jeg skal klare å få det ryddigere. Bær over med meg.

Statusrapport fra en forvirret vesteråling.

SOL??! Både i går kveld og i dag!!? Jippi!!!

Tillit.

Farende folk trenger plass å overnatte. Og enkelte ganger frister det ikke å slå opp telt bare for en enkel natt og noen timer høyst påkrevd søvn. Da vi var på vei nordover, og var kommet godt inn i vårt nabofylke i sør, begynte jakten på et egnet overnattingssted. Det var lørdagskveld, det begynte å bli seint, og teltliv fristet ikke.

Alt ordnet seg, vi fant Bunesset camping. Noen hytter, et lite servisehus, ingen resepsjon... Men, på et oppslag kunne vi lese at vi var velkomne og at dersom nøkkelen sto i hyttedøra, så var hytta ledig. Eieren ville komme innom senere for betaling! For en tillit til sine medmennesker! Kloss i E6, mange farende folk. Vi kom sent og skulle dra tidlig, og jeg tenkte at kommer de ikke, så får vi legge igjen en lapp med alle nødvendige opplysninger, slik at vi kunne få overført pengene. Heldigvis kom mannen innom, sen lørdagskveld til tross. Og han var helt klar på følgende: "Folk flest er greie!"

Mor og datter "på byen".

Husets sønn var heldigvis også med,

slik at hele vår lille familie

kunne storkose oss på

Sommerslagere på Gjøvik.

En kjempeflott kveld!

Alle som er i Mjøsområdet om sommeren, anbefales på det varmeste å legge en tur til Gjøvik gård. Vi har vært der før, og kommer garantert tilbake. Nå i sommer var det tredje gangen vi fikk med oss dette sommershowet.

Det var noen som sa til meg at hadde man gjort noe tre ganger, så var det nærmest som en tradisjon å regne. Vel, det er litt tungvint med tradisjoner som ligger drøye 130 mil hjemmefra, men pytt...

Mens vi satt der, kom jeg til å se på føttene til min datter og meg selv. Og plutselig gikk det opp for meg at det ikke lengre er jeg som går i lekre, høye sko. Jeg er blitt en generasjon eldre, og velger lave sandaler. Den unge damen, derimot... hun kler seg slik jeg kan minnes at jeg selv gjorde en gang i tiden. Jaja, det er vel slik som det skal være?

Til minne om...

Deler av sommeren ble tilbrakt i Lycksele, en liten by i Lappland med ca 8500 innbyggere. Den er, som svenske småbyer flest, velhold og ryddig. Det svenske folket er flinke til det; nesten uansett hvor man kommer, så finnes det gågate, parker, gode parkeringsmuligheter og god skilting.

Ved E12 over Ume elv står det et minnesmerke over de første menneskene som valgte å bosette seg i området i og rundt Lycksele. Jeg kan formelig se dem for meg, der de vandret endeløs strekninger i tett skog, på leting etter en plass å bo og skape seg en fremtid. Hvilket mot de må ha hatt!

Nå er det juli igjen, ja, nå er det juli igjen...

...neida, jeg er ikke gått helt i tull, men det VAR juli da dette bildet ble tatt. På Rognan, i området ved campingplassen, dukket det opp noen fasinerende stolper. Kreativ hjerne, god tilgang på skikkelig trevirke, fingerferdighet og en stor dose tålmodighet må nok til for å utføre dette handarbeidet. Og dette er da en juli - nisse, eller hva?

Campingliv.

Jeg er av dem som liker å slenge telt,

soveposer, underlag,

primus (les: rødsprit - brenner), kjølebag

(av den gamle typen med kjøle - elementer)

og diverse smått og stort i bagasjerommet,

før jeg samler min lille familie og legger ut på tur.

Minst mulig planlagt, bestemt og booket; det er ikke ofte vi finner campingplasser som ikke har plass til ett telt til... Dermed er vi helt frie til å ta livet som det kommer, en deilig følelse. Denne sommeren bar det sørover Sverige, med trivelig reisefølge på deler av turen, før vi svinget vestover til Østlandet, besøkte slekt og venner, fikk med oss et sommershow/konsert og tok E6 nordover landet.

Det er langt, det landet vi bor i, og enkelte strøk er kun flekkvis forsynt med noe vi kan kalle vei. For å feriere slik er en av forutsetningene å like å kjøre bil. Det er også greit med en optimistisk holdning, her nytter det ikke "å surne" når køen blir lang og regnet siler ned! Vi har koset oss stort underveis, mer kommer når hodet er tilkoblet og satt i arbeidsmodus!