Julestemning.

Det er noe med Praha. Jeg var der første gang i 1991, og da var det et etterlengtet (del-) mål for en reise. Siden den sommeren har det vært en strikk - eller magnet - mellom meg og den byen. Mange har spurt meg hvorfor jeg reiser tilbake til samme by flere ganger, og om det ikke var vært spennende å se nye plasser. Svaret er, som spørsmålet,  todelt.  Joda, det er spennende med nye steder, men det er noe med denne byen som er magisk for meg. Jeg senker skuldrene, puster dypt og kjenner meg nærmest som hjemme. Vel kan det være kaldt på vinterstid, og hett på sommeren.  Jeg har opplevd å bli svindlet.  Jeg har hatt såre føtter og gnagsår etter å ha trasket rundt på brostein.  Jeg har stått i kø, riktignok tidlig på 90 - tallet, og på samme tid var det vanskelig å gjøre seg forstått.  Jeg kunne ikke tsjekkisk, de kunne ikke norsk, og vi hadde ikke lære de samme "fremmedspråkene" på skolen. Spesielt spennende var det når det kom til menyer og rutetabeller! Nå er det enkelt - svært mange snakker engelsk, null problem.

Og ja, byen en nærmest invadert av den turiststrømmen også jeg er en del av. Det bærer de indre bydelene preg av. Jeg velger å se forbi det, vel vitende om at jeg ikke må gå langt for å finne tsjekkernes Praha.  Og så er jeg fremdeles i stand til å heve blikket og la meg begeistre og forundre over arkitektur og dekor som har tålt tidens tann.

Mine tidligere besøk har alltid vært om våren eller sommeren.  Denne gangen ville jeg få med meg åpningen av julemarkedet, en begivenhet kan foregå både i ti plussgrader, og med minusgrader og snø.  Vi fikk bar bakke og rundt null grader. Og en sak er jeg sikker på, julepynting er ikke noe det tas lett på i denne byen! De holdt på i dages- for ikke å si - ukesvis.  Så ble da resultatet deretter. Bildene yter ikke byen rettferdighet, stemningen sitter dårlig på et minnekort. Og fotografering på frihånd i mørket sikrer heller ikke ypperste kvalitet.  Likevel: jeg deler gjerne. Og vet med meg selv at jeg skal tilbake!