"Dere unger skal bare glemme at det er et fjell mellom skredet og dalbotn - der er ikke gående for folk!"
Det forsto vi, og da lot vi som regel være.
"Går dere dere bort, gå unnabakke. Folk bor ved havet."
Kjekt å vite, men aldri nødvendig - vi fant frem.
"Det er værhardt der bjørka vokser vannrett".
Jotakk, erfart og lært.
"Trill ikke stein ned i dalen, der kan det være både folk og dyr"
Vel, akkurat den var det vel verre å overholde...det var jo så artig.
Men heldigvis gikk det bra...
Jeg tenkte på det, sist jeg gikk på fjellet rett "bak" huset her - de ordene vi fikk til formaning da vi som barn gikk i skog og fjell. Og, ja: min generasjon fikk lov til å gå alene, dog med noen visdomsord på veien. I tillegg var det jo formaninger om bruk av fyrstikker og kniv, samt ferdsel ved islagte vann, elveoser og dets like.
Og da vi ble eldre og gikk lenger, lød det: "husk - det er enkelt å komme seg opp, verre å komme seg ned. Går du deg fast, gå opp. Hopp aldri ned til neste berghylle - blir du stående der klarer du ikke å hoppe opp igjen!"
Enkel livsvisdom, nyttig i hverdagen og egentlig en grunnskolering i konsekvenstenking!
