For meg er det slik at alle veier, eller rettere sagt togskinner, i sentral - Europa fører til Praha. Byen har en nesten magisk tiltrekningkraft på meg. Slik har det vært siden første besøk i 1991. Jeg finner alltid noe nytt, og det er fremdeles store områder jeg ikke har utforsket.
Samtidig har jeg funnet ut at i Praha 1, den indre byen, er det ikke lenger "mulig" for meg å gå meg bort. Ikke slik at jeg kjenner absolutt alle gater og bakgater, men jeg kommer alltid tilbake til noe jeg vet hvor er. Det er i seg selv spennende, for jeg oppdager mye på veien som jeg ikke visste fantes.
I sommer ble det drøye 2 døgn i byen, Som alltid har jeg gått, gått og gått. Og jeg har aktivt oppsøkt en del kunst jeg ikke har sett tidligere. Blant annet oppdaget jeg på internet at det finnes et minnesmerke over kommunismens ofre. Det ble avduket i 2002, men ikke oppdaget av meg før i vår. Så dit måtte jeg selvfølgelig en tur, og det ble en sterk opplevelse. Det ble mindre og mindre igjen av menneskene jo lengre opp i trappa jeg kom, og tilslutt var det bare en fot igjen...
