Sist vår, da Norge stengte ned og alt var usikkert, fikk jeg et anfall av "akutt galskap". Jeg har aldri vært noen "pusler". Det er slikt som enkelte andre i familien har tatt seg av. Vel har jeg lagt puslespill sammen med barn, men som hobby , nei takk!
I mars gikk det opp for meg at jeg kunne risikere å havne på hjemmekontor. Det var et scenario jeg kjente bød meg direkte imot. Men om det skulle bli slik, så måtte jeg sikre meg noe å holde på med. Det er grenser for hvor mye jeg kan strikke, Jeg har bøker i massevis, og kunne selvfølgelig benyttet eventuell ledig tid til å lese. Men det finnes grenser der også.
Så jeg gikk på lokal bokhandel og kjøpte puslespill. 1000 bittesmå brikker som skulle settes sammen til et motiv fra Praha. Kunne jeg ikke reise dit, så skulle jeg i hvert fall pusle byen.
Jeg startet med godt mot. Kort fortalt: dette ble et langt prosjekt. Jeg var heldig og slapp hjemmekontor og jeg har holdt meg frisk. Og: jeg har fått bekreftet et par ting om meg selv: jeg er ingen pusler og jeg er sta. For dette tok sin tid, men jeg ble ferdig.
Og nå har jeg laget en avtale med ei som jobber på bokhandelen her. Neste gang jeg kommer innom og forteller at jeg skal kjøpe et puslespill av denne typen, så skal hun rolig si at det skal jeg ikke, for det er ikke noe for meg. Det er viktig å alliere seg med noen som kan sette grenser når overmotet tar meg!
Ha en flott adventshelg, og tenn lys. Det trenger vi, både enkeltmennesker og verden som helhet.
