Julestemning.

Det er noe med Praha. Jeg var der første gang i 1991, og da var det et etterlengtet (del-) mål for en reise. Siden den sommeren har det vært en strikk - eller magnet - mellom meg og den byen. Mange har spurt meg hvorfor jeg reiser tilbake til samme by flere ganger, og om det ikke var vært spennende å se nye plasser. Svaret er, som spørsmålet,  todelt.  Joda, det er spennende med nye steder, men det er noe med denne byen som er magisk for meg. Jeg senker skuldrene, puster dypt og kjenner meg nærmest som hjemme. Vel kan det være kaldt på vinterstid, og hett på sommeren.  Jeg har opplevd å bli svindlet.  Jeg har hatt såre føtter og gnagsår etter å ha trasket rundt på brostein.  Jeg har stått i kø, riktignok tidlig på 90 - tallet, og på samme tid var det vanskelig å gjøre seg forstått.  Jeg kunne ikke tsjekkisk, de kunne ikke norsk, og vi hadde ikke lære de samme "fremmedspråkene" på skolen. Spesielt spennende var det når det kom til menyer og rutetabeller! Nå er det enkelt - svært mange snakker engelsk, null problem.

Og ja, byen en nærmest invadert av den turiststrømmen også jeg er en del av. Det bærer de indre bydelene preg av. Jeg velger å se forbi det, vel vitende om at jeg ikke må gå langt for å finne tsjekkernes Praha.  Og så er jeg fremdeles i stand til å heve blikket og la meg begeistre og forundre over arkitektur og dekor som har tålt tidens tann.

Mine tidligere besøk har alltid vært om våren eller sommeren.  Denne gangen ville jeg få med meg åpningen av julemarkedet, en begivenhet kan foregå både i ti plussgrader, og med minusgrader og snø.  Vi fikk bar bakke og rundt null grader. Og en sak er jeg sikker på, julepynting er ikke noe det tas lett på i denne byen! De holdt på i dages- for ikke å si - ukesvis.  Så ble da resultatet deretter. Bildene yter ikke byen rettferdighet, stemningen sitter dårlig på et minnekort. Og fotografering på frihånd i mørket sikrer heller ikke ypperste kvalitet.  Likevel: jeg deler gjerne. Og vet med meg selv at jeg skal tilbake!

Jeg fant!

For en del år siden var jeg i Praha. I et galleri i Karlova ramlet jeg fullstendig for en grønn engel.  Det var ingen tvil, den skulle være med hjem.  I ettertid har jeg sagt at neste gang jeg reiste til Praha, så skulle jeg ta med en ny engel hjem.

I 2012 var jeg en snartur innom byen.  Jeg gikk rett tilbake til plassen der jeg fant den grønne engelen, men akk, der var det ikke noe galleri lenger.  Jeg spurte i de nærmeste butikkene, men ingen kunne fortelle meg hvor galleriet var flyttet.  Og så lenge jeg heller ikke hadde navnet på kunstneren, så ble det verre. Jeg måtte rett og slett gi meg, noe jeg i utgangspunktet misliker.  

Så ville tilfeldighetene det slik at jeg året etter skulle vise min svigersøster hvor hun kunne finne noe i Praha.  Frem med datamaskinen, opp med Google Maps og vips, så var vi på gatevandring på Mala Strana. Og der: hva så jeg? Et vindu til et galleri - og der sto engler! Jeg var 95 % sikker på at det var samme kunstner,

Det tok litt tid før jeg kom meg til Praha igjen, men i forrige uke landet jeg endelig der. Og etter å ha installert meg bar det strake veien til galleriet jeg fant på internet.  Det var der fremdeles, og der var det engler.  Jeg kjøpte en umiddelbart, og enda en dagen etter. Navnet på kunstneren er Pavlina Rymerová, det var også kjekt å finne ut.  Og nå står det tre engler på mitt kjøkken, og jeg er fornøyd.

Øyeblikk.

Vel, øyeblikk er kanskje å ta hardt i - det tok noen minutter fra månen tittet opp over horisonten til den forsvant inn i skydekket og ble borte. Det sto jeg da, på veikanten, med nytt kamera på stativ og prøvde å fange stunden. Litt kald på fingrene, usikker på zoomen,noe famlende.  Det meste av bilder gikk rett i søpla, men jeg våger å dele disse.

Og: på sikt: jeg skal få lest instruksjonsboka. Men egentlig har jeg det jeg kaller "en maskulin tilnærming til bruksanvisninger og instruksjonsbøker".  Med mindre jeg er på totalt fremmed område, så prøver jeg meg frem og kryper til korset når jeg har plagdes en stund og skjønner at det finnes en grunn til at mye leveres med noen skrevne ord til eieren.

Så du månen i kveld?

Ja, gjett om!!! Stor og gul, nesten rød, hengende rett over horisonten i nord...

Nytt leketøy!

Endelig - kamara modell "mellomstørrelse" anskaffet, nemlig Nikon Coolpix. Passe størrelse til å drasse med på tur.  Enn så lenge prøver jeg meg frem og fryder meg over linsa.  Men: det fordrer en stø hånd, så her må det øves! Uansett  - det er morsomt å fotografere toppen på Vesterålens høyeste fjell, Møysalen, fra naboøya, og måker og svaner på avstand. Dette nye bekjentskapet tror jeg kan bli en god venn...

Lys over fjord og sund.

Vel er jeg glad i min hjemkommune, men jeg skal være den første til å innrømme at det er vakkert mange steder.  Her kommer noen bilder fra noen av våre nabokommuner, tatt i sommer og utover høsten. Lyset i september er fantastisk klart, og når sola skinner, er det inspirasjon for øyet og tankene. Værsågod, jeg byr på deler av Vesterålen i solskinn (og fortrenger at det er regn og vind ute!). Dette er bilder fra de blå, ikke de grå, dagene.

Sensommerlys.

OK, jeg vet av vi er langt ute i den første høstmåneden.  Men til oss kom sommeren først da skolene startet i august, og jeg er ikke klar til å snakke om høsten ennå. Så derfor: fremdeles sensommer i Vesterålen!