Vinteren har kommet.

Vel, det er vel ikke riktig sant... Men fredag hadde jeg et møte på Andenes. Dit er det 14 mil, og det ble høstens første tur på vinterføre. Snø, is og sørpe i skjønn forening, og så noen områder med noe som kunne minne om bar asfalt... Med forsvarlig "skodd" bil var det greit, det tok bare litt mer tid å forflytte seg.

Så er det dette med assosiasjoner. Jeg er ingen skigåer. Men i august fant jeg følgende skigard i Kabelvåg. Den varer neppe evig, men kan kalles alternativ bruk av redskaper beregnet for vinterbruk. Og på høstens første dag med vintertid - i dag blir det tidlig mørkt her nord - så er det godt med noen sommerminner 😊.

Hamningberg.

Hamningberg er "et kapitel for seg selv" - og veien dit skal få lov til å være noe av det mest vanvittige stykke steinlandskap jeg har kjørt. Det ser næmest ut som jorden har vrengt seg og presset det som fantes av stein opp og ut. Alternativt er det noen som har vært rasende argsint i skapelsesprosessen 😲.

Veien er smal (3,5 meter "bred" om jeg ikke husker feil), og krever utstrakt samarbeid for at alle skal komme trygt frem. Det var mange bilder jeg skulle tatt, men som jeg ikke fant det forsvarlig å stoppe for å ta. Enten var det rasfare, eller så risikerte jeg å bli stående som en trafikkfelle for andre bilister. Men googler du "veien til Hamningberg", så finnes det bilder tatt av "tøffere" fotografer enn meg.

Hamningberg ligger i Båtsfjord kommune. Til kommunesenteret er det ikke så langt i luftlinje, men jeg mener å ha lest at det er 320 kilometer etter veien. Og den landeveien inkluderer både veien til Hamningberg og Båtsfjordfjellet, Førstnevnte er kun åpen på sommeren, sistnevnte stengt rett som det er på vinteren.

Men når det er blikkstille sommerkveld, + 20 grader og sola skinner i nord - da er vinteren langt unna.

Steilneset; et sted til ettertanke.

Minnestedet etter heksebrenningene i Norge ble åpnet i 2011, lenge etter at jeg var i Vardø forrige gang. Denne sommeren ble det anledning til et besøk.

Jeg husker at vi lærte om hekseprosessene på skolen. Spesielt inntrykk på et barn gjorde fortellingen om de som ble kastet i sjøen. Druknet de, så var de ikke hekser. Fløt de, så var de hekser og skulle brennes. Jeg kunne ikke fatte at noen kunne være så urimelig urettferdige! At mennesker skulle være dømt til å dø, uansett...

Som godt voksen går jeg rundt i dette vakre minnesmerket og leser navn, alder, anklager og domsavsigelser på disse "heksene". Det er nesten mørkt og litt kaldt der inne. Kontrasten er stor til den solfylte byen jeg kan se gjennom de små vinduene. Og jeg tenker: hvor kaldt må det ikke ha vært for de menneskene som ble dømt til døden? Dømt til vann, dømt til ild - for å være heks?

Steilneset er et sted til ettertanke... Ennå er det dessverre slik at mennesker forfølges, for tro, opprinnelse, politiske synspunkter, hudfarge, holdninger; for å være menneske.

Drakkar.

 

Etter å ha tilbrakt noen  trivelige dager hos venner i Sør - Varanger, startet jeg vestover igjen. Ikke helt sikker på hvor jeg skulle legge turen, men da jeg kom til Varangerbotn, var valget tatt. Jeg hadde nemlig regnet meg frem til at det var hele 25 år siden jeg hadde vært i Vardø og Hamningberg. 

Så da tok jeg veien østover igjen, denne gangen på nordsiden av Varangerfjorden. Fine veier, flott vær, fantastisk å være på tur. Jeg er en av dem som trives på veien, og jeg har et avslappet forhold til måleenheten "mil". Mil er bare en objektivt beskrivelse av avstand - reise er noe helt annet!

Noe av det jeg synes er herlig ved å reise slik på lykke og fromme, er at det kan dukke opp fantastiske opplevelser som jeg ikke ante ventet. Da jeg kom ut av tunnelen under Bussesundet (Vardøtunnelen), valgte jeg å ta til venstre forbi festningen og videre ut på noe som etterhvert ble en dårlig grusvei. Det var nemlig skiltet mot en skulptur...

Det som dukket opp, var vel verdt strekningen med humpete vei. Drakkar - en nærmest surrealistisk opplevelse! Jeg ante ikke at den fantes, men vet at jeg ikke kommer til å glemme.

En sommer går mot slutten.

 Regnbuen sett gjennom myggnetting i Karasjok

 Skoltefossen, Neiden

 Svanhovd

 Det nærmeste jeg kom bjørn i Pasvikdalen...

 Kirka i Nesseby

 Detalj, Nesseby

 Vadsø

 Varangerhalvøya 

 Vardø

 Veien til Hamningberg

 Hamningberg

 Vestre Jakobselv

Nordlyskatedralen i Alta.

Det har vært en "annerledes" sommer.  Planen om togloffing i Europa ble skrinlagt allerede i mars. Det er ikke alt som kan eller skal gjennomføres når man skal tenke smittevern og egen og andres helse.  Mange måtte tenke alternativt, og da ble kanskje dette sommeren da man endelig skulle ta den turen nordover som det har vært snakket om lenge. Det har vært merkbart her i nord. I perioder har det vært "folk overalt". 

Jeg valgte også nord, Finnmark ligger mitt hjerte nær, det samme gjør venner som befinner seg der. Og til dere som korrekt vil påpeke at Finnmark ikke er et eget fylke lenger: jeg vet det. Men jeg har ingen planer om å bruke det nye fylkesnavnet; for meg er det en vanvittig "konstruksjon" når det kommer til areal - og det mot majoriteten av folkets vilje. Jeg anbefaler en sommer på landveien i Finnmark (gjerne på sykkel!), så kan vi snakkes etterpå 😉.

Jeg har ikke syklet, jeg har kjørt bil og koset meg. Og jeg har på langt nær vært over hele fylket, så mange dager hadde jeg ikke. Men nord i Norge i nydelig sommervær: lite kan måle seg med det! 

Dette er en liten "smakebit" på hva Finnmark kan by på - mer kommer 😊! Og: til dere der øst: takk for meg!